Dette er artikkel som var publisert i Bergens Tidende i mai. Den forteller om vår erfaring fra lockdown periode og hva den betydde for våre brukere.
Skrevet av: Sahara Muhaisen
Flerkulturelt senter opplever stor pågang fra folk som sliter psykisk under koronakrisen
– Vi er i kontakt med mange kvinner og mener det er grunn til bekymring, sier Edyta Gudbrandsen. Hun er koordinator i Empo, et flerkulturelt senter som ligger under Kirkens Bymisjon.
Det er et møtested for mennesker med minoritetsbakgrunn og som arrangerer diverse aktiviteter og tilbyr rådgivning og norsktrening.
Gudbrandsen forteller at de har fått henvendelser fra folk som går med selvmordstanker.
På grunn av stor pågang under koronakrisen, har senteret gjort seg tilgjengelig på telefon og internett hele døgnet.
– Mange er i sårbare situasjoner og har hatt en usikker fremtid i mange år. For dem er koronakrisen en ny usikkerhet, sier hun.
Bekymret for dem i hjemlandet
– Noen av dem som ringer inn får minner om krigs- og sultsituasjoner. De er redde og bruker beskrivelser som «den usynlige fiende» når de snakker om pandemien, forteller Gudbrandsen.
Noen kvinner forteller at de blir utsatt for mer overvåking og negativ sosial kontroll fordi alle familiemedlemmene er hjemme hele tiden.
Andre er bekymret for sine kjære i hjemlandet.
– I det vi hører er det mye ensomhet, men også misforståelse av regler og mye redsel av ulike grunner, sier Gudbrandsen.
– Tungt, ensomt og kjedelig
Etter over to måneder med hjemmekontor, møter Gudbrandsen for første gang to av deltakerne i en gruppe Empo har for unge kvinner – Ifrah Abdullahi (28) og Naima Abdi Ibrahim (28). Begge flyktet til Norge som enslige unge kvinner.
Smilene strekker seg nesten fra øre til øre. Abdullahi tar initiativ og hilser med foten.
– Forsiktig, vi klemmer ikke, sier hun mens hun hopper på den ene foten, og deretter bytter til den andre.
Abdullahi forteller at hun strever med depresjon. Det vanskeligste for henne den siste tiden har vært at det meste i byen har vært stengt.
28-åringen forteller at hun de siste månedene før krisen var flink til å håndtere depresjonen. Hun holdt seg i aktivitet, traff folk og var mye ute.
– Det at jeg nå er alene hele tiden, trekker meg tilbake til et mørkt sted der jeg ikke ønsker å være, sier hun.
Da det ble kjent at det var en koronapandemi, flyttet Abdullahis fire samboere i studentkollektivet til familiene sine. Hun hadde ingen andre steder å gå.
– Det har vært tungt, ensomt og veldig, veldig kjedelig, sier hun.
Abdullahi går siste år på videregående skole for voksne. All undervisning under krisen foregår digitalt på ettermiddagen.
– Det er vanskelig med hjemmeskole, og spesielt norskfaget. Det er pandemi og jeg må sitte på rommet mitt og orke å analysere dikt, sier hun.
– Koronainformasjon på norsk er avansert
Chilenske Amparo Figueroa San Martin (52) er også deltaker i en av Empos aktiviteter for voksne kvinner.
Hun strever med uro og angst, for det meste på grunn av situasjonen i hjemlandet.
– I Chile er de ikke like flinke til å håndtere pandemien som i Norge. Det stresser meg at foreldrene mine som er over 80 år er alene, sier hun.
San Martins angst skyldes også at hun ikke har kontroll på reglene i Norge. Koronainformasjon på norsk blir for avansert for henne.
Hun finner derfor sin informasjon i chilenske og spanske nyhetskanaler.
Mange av reglene i hjemlandet er motstridende til norske regler.
Hvis man ikke går med hansker og munnbind i Chile, risikerer man å bli satt i fengsel eller banket opp på gaten.
Dette gjør at San Martin maser på sønnen hver gang han går inn eller ut av huset. Hun møter ham med håndsprit i døren og ber ham ta på seg hansker.
– Han sier vi er i Norge, ikke Chile. Jeg må innrømme at jeg overdriver, sier hun.
Blir forvirret
Esperanza Diaz, professor i migrasjon og helse, forteller at språk og informasjon er avgjørende i en krisesituasjon.
En som ikke behersker språket godt nok, vil prøve å finne informasjon hos andre kilder.
– Det skaper forvirring. Personen lever med mange ubesvarte spørsmål: Hva er riktig, hvem tar feil, er det jeg som misforstår eller samfunnet?
Diaz forteller at folk med migrantbakgrunn er en ulikeartet gruppe, og at de som har det tungt nå har det av forskjellige grunner.
Mye er knyttet til hvilket nettverk man har og hvor godt en person forstår norsk og det norske systemet, men det handler også om hvordan en har hatt det fysisk og psykisk før krisen.
– Jeg er mest bekymret for dem som ikke har rukket å knytte bånd til samfunnet, nyankomne arbeidsinnvandrere som har mistet jobben sin og papirløse som kun har rett til akutt hjelp, sier hun.
0 Comments